En av de som kjente Steinar fra junioralder var Egil Sønsterudbråten. Han forteller om en treningsvillig hardhaus som dukket opp i o-miljøet i Vallset O-lag på 60-tallet (les Egils minneord lenger ned).
Steinar var født i 1946 i Åsbygda i Stange på Hedmarken. Etter hvert ble det flytting til Lørenskog og Oslo og innmelding i SF Grei. I 1990 flyttet han inn i atriumshusene på Ammerud. Lidenskapen for orienteringssporten ble sterkere, og han deltok i lagsarbeidet med stor iver. Han var med å starte opp Gromløpet i 1981 – en tradisjon som lever videre den dag i dag.
Til daglig jobbet Steinar som tømrer/snekker, og han var usedvanlig nevenyttig og nøye. Det var egenskaper som kom veldig godt til nytte for oss i o-laget. Og de som har møtt Steinar kjenner ham kanskje aller best med et smil på lur. Han er noe av det mest positive mennesket jeg har kjent, og latteren hans var smittende. Også yngre klubbmedlemmer fikk merke positiviteten.
– Som fersk o-løper i Grei var Steinar alltid inkluderende mot oss, forteller Stein Blomseth. Han oppmuntret og støttet oss, og var en av de som motiverte meg mest i oppveksten.
Steinar var med under stiftelsen av Lillomarka i 1985, og fra første stund tok han på seg store oppgaver i o-laget. Som materialforvalter hadde han alltid komplett oversikt over klubbens eiendeler. Mye av dette oppbevarte og vedlikeholdt han hjemme i huset i Ammerudgrenda. Og på forespørsel ordnet han med kreative løsninger dersom vi trengte noe nytt.
I 1987 fikk vi tilgang på Lill-o-stua. Steinar var en sentral del i det nye hyttestyret sammen med Torstein Bjerke og Arne Eriksen. Tusenvis av dugnadstimer ble lagt ned på klubbhytta. Hytta ble utvidet, nytt tak ble lagt, garderobe og dusj, boring etter vann, moelvenbrakke satt opp og mye mer. Alt ble gjort på dugnad og også flere andre deltok i oppbyggingen. Og Steinar fulgte opp i alle årene fremover. Han var leder av hyttekomitéen samtidig som han var materialforvalter. Steinar trengte aldri å bli spurt om å bidra – han dro opp på hytta og klippet gresset sommer etter sommer. Han tok malekosten fatt og malte hytta uten å spørre om andre kunne bidra. Han så hva som måtte vedlikeholdes og gjorde jobben – og jeg tror han trivdes med å holde hytta i topp stand. Når Bymiljøetaten kom på befaring hvert femte år, så fikk vi alltid de beste skussmål om vedlikeholdet på hytta. Og det var i stor grad Steinars fortjeneste.
På så å si alle større arrangementer i Lillomarka O-lag var Steinar arenasjef. Da visste han akkurat hva som krevdes. På store arrangementer som O-festivalen i 2003 på Krigsskolen, hadde alt blitt planlagt av Steinar og arenagjengen. Og det var en imponerende arena som ble bygget opp. Og slik gikk det slag i slag hvert eneste år, med Gromløp og innimellom større løp som verdenscup og Night Hawk. Under verdenscupen på Ammerud i 2013 fikk Steinar og vi andre kjørt oss når flomvannet og lyn- og tordenbygene skrallet over arenaen. Men vi red i land det også.
Rent sportslig var Steinar også blant de beste. Han løp kanskje ikke like mange løp som de aller ivrigste, men var ofte nær toppen i sin klasse. Og Lill-o-dilten tok han selvsagt hvert år.
Også i Veteranklubben i Lillomarka var han sentral. Han deltok med iver i de sosiale sammenkomstene sammen med kona Ellen. Steinar var også medlem og sågar styremedlem i Lillomarkas Venner.
Dessverre fikk Steinar påvist kreft for en del år tilbake. Dette kjempet han seg gjennom, men det ble lite o-løp etter det. Turorientering og turer i skog og mark ble det fortsatt mange av. Men de senere årene fikk han demens og også kreften kom tilbake.
Det er trist at Steinar ikke er blant oss lenger. Vi får bare minnes ham som en utrolig positiv og smilende ildsjel som ga alt for Lillomarka O-lag.
Hvil i fred Steinar!
Av Egil Sønsterudbråten
Om kvelden 4. januar nådde den triste meldingen oss om at Steinar var gått bort. Steinar har vært en god konkurrent og meget god venn siden 60-tallet, da han ble lokket inn i o-sporten i Vallset O-lag. Steinar var en meget treningsvillig hardhaus som sjelden viste at han ble sliten, noe undertegnede fikk erfare under lange skiturer eller fjellturer. Steinars styrke var til å begynne med løping, og han deltok som yngre i fjelløp, også på Romedal IL sitt stafettlag i Holmenkollstafetten. Etter hvert ble han en mer enn habil utøver med kart og kompass!
Vi kamperte lenge sammen i SF Grei, og senere Lillomarka O-lag. Steinar var en av nøkkelpersonene da SF Grei startet Gromløpet sammen med Romsås IL. Et løp som ble en suksess fra første år med 1600 deltakere, og som senere har blitt godt ivaretatt av Lillomarka O-lag. Hva hadde vel en samlingsplass vært uten Steinars tilrettelegging!
Steinar brant for o-sporten og undertegnede fikk gleden av å oppleve flere stafettseire med Steinar som en solid lagspiller. Romeriksstafetten – Follostafetten – Bukkerittet – Lillomarkstafetten – Vårstafetten – Grensekuriren – Skumsjøstafetten var noen. I tillegg var det Kjentmannsmerket som var en av Steinars store lidenskaper. Om han ikke står øverst på Adelslista der, så står han temmelig nær.
Privat var det aldri kjedelig å være sammen med Steinar. Hans humør med skråblikk på o-sporten og livet for øvrig ga oss utallige timer med latter sammen der replikkene satt løst. Dette resulterte også i noen sanger som ble laget i anledning o-sportslige begivenheter og fremført på diverse ikke fullt så sportslige sammenkomster under akkompagnement fra Steinars strengeinstrumenter.
Det renner på med minner fra flere tiår, og jeg vil savne turene på ski, sykkel eller ski. Visekveldene med latter og avsynging av sanger fra Øystein Sunde og Stein Ove Berg. Det har vel heller ikke vært mange steder Solveig og jeg har bodd som du ikke har slått inn en spiker. Betalingen var middag, og Solveig måtte plusse på med poteter og kjøttkaker, for ikke å snakke om kaker! For matlyst, det hadde du!
Den siste tiden overtok kreften og sykdommen mer og mer, men vi fikk for ikke så lenge siden en siste tur sammen langs veien fra Losby og innover mot Mønevann. Der var du veldig opptatt av tida i Vallset og barndomshjemmet der.
Hvil i fred Steinar, du vil alltid være i vårt minne.
Egil
Kartarkiv