" />

Reisebrev fra Sør-Afrika

16. January 2017 - Mathias Benjaminsen


Hei (Jeg hadde egentlig tenkt å ha en litt kul intro, med hallo på Afrikaans, men det viser seg at det er like kjedelig som på norsk, «hallo»)

På oppfording fra Mathias ruller det inn et reisebrev fra Sør-Afrika. Brevet holder elektronisk form, dessverre, så dere som hadde håpet på et postkort får ta til takke med at jeg faktisk vurderte å sende brev hjem – men teknologiens enkelhet fikk råde.

Et bilde publisert av Øystein Kvaal Østerbø (@okvaal)

. Jan.. 2017 PST

Jeg er oppholder meg for tiden i Dullstroom, nord-øst i Sør-Afrika, en liten landsby som holder drøye 2000 moh. Her bor jeg med tre andre o-løpere, Yannick Michiels, Øystein Kvaal Østerbø og Chris Smithard. Vi trener. Løper for det meste. Og mellom øktene sover vi

How was it in the past?”2-3 viagra generic.

. Hva skal man si, livet er svært lett å leve her nede. Få bekymringer og enkel rutine – vi står opp kvart på åtte, tar hvilepuls og knyter på oss joggeskoene. Etter turen hiver vi i oss litt mat før det bærer tilbake til sengen hvor vi forbereder oss til ny runde.

Jeg løper mye alene. De andre gutta løper fort, veldig fort i en o-løpers øyne. Yannick er vel en av de, hvis ikke den, raskeste o-løperen for tiden og med sine 7:50 på 3000m blir mine 8:49 rimelig ynkelig. Legger man til at høyden behandler meg svært dårlig, er det naturlig at løpeturene våres går i forskjellig fart – jeg tror faktisk jeg er den som løper tregest her nede, begge kjønn tatt i betraktning. Men det er greit, høydeplatået vi bor på inneholder mange fine stier og jordveier, landsbyer og private eiendommer, så mulighetene er mange for en ivrig løper. Og selvom man ikke løper sammen i en gruppe, er man egentlig aldri alene. Veiene oversvømmes av satsende løpere fra hele verden, nordmenn, svensker, tyskere, amerikanere, jeg tror faktisk jeg har møtt løpere på alle mine turer. Og mellom møtene med andre løpere kan man hilse på den lokale befolkningen, enten det er små barn som løper sammen med deg noen hundre meter eller det er bonden som slår litt gress.

For Sør-Afrika er frodig, i sterk kontrast til det landskapet jeg var forberedt på å møte. Man ser for seg et langstrakt og tørt land, med høye temperaturer og ville dyr – men sannheten er egentlig at terrenget i hovedsak består av store kuperte gressletter, med innslag av skogslommer og småvann. Det minner kanskje litt om bilder man har sett fra New Zealand. Selv om temperaturen har vært noen lunde stabil mellom 15-25 grader, har vi hatt alt fra strålende sol fra skyfri himmel til heftig regn med lyn og torden. Og om vinteren snør det her oppe. I selveste Afrika?! Dyrelivet har også vært fraværende, foruten en 6-7cm lang gresshoppe jeg fant i skoen min en morgen. Da jeg viste den til landeieren vi bor hos, fikk jeg bare høre «welcome to Africa, you should be glad it wasn’t a scorpion» – jeg sjekker skoene mine hver dag nå…

Ellers håper jeg alle hjemme i Norge trener bra, jeg har en veldig god følelse på at Lillomarka kommer til å ta steg på mange områder i år og jeg gleder meg til å være en del av det. Det er bra trøkk om dagen og jeg ser frem til å komme hjem til Norge å få bank på trening 🙂

Nicholas