Veteran-VM i Brasil

Dette arrangementet gikk i november i Brasils sørligste delstat: Rio Grande del Sur. Fra Lillomarka O-lag var vi 4 deltakere; Morten Hoffmann, Svein Nygård, Johan Mattsson og jeg
. Vi reiste på ulike måter og møttes i Porto Alegre som er hovedstad i denne delstaten. Denne byen ligger på ca 30 grader sørlig bredde og sola står da i nord klokka 12 på dagen. Dette byr på utfordringer for oss nordboere og for kompassene våre. Man skulle jo tro at kompass skulle fungere over alt, for nordpolen og sydpolen bestemmer jo retningen på nordpila. Men så har kompassprodusentene plassert en bitteliten ekstra tyngde på nordsiden av pila for at den skal holde seg vannrett i kompasshuset. Ellers ville sørenden av pila duppe rett i bunnen av kompasshuset. På den sydlige halvkula vil derfor nordenden duppe rett i bunnen med sin ekstra vekt. (Kompassnåla vil stille seg med kortest mulig vei til begge polene, og da vil dette være resultatet. Ta kontakt for ytterligere undervisning. :-)) Uansett – dette resulterte i nye sør-kompass for Johan og meg
. Dessverre hjalp det ikke veldig mye. Det går fortsatt an å surre seg bort i skogene.

Veteran-VM er lagt opp med fri påmelding. Det avholdes også en rekke finaler (A, B, C osv), slik at vi er garantert at vi får løpe alle løpene uansett resultater. Dette er nok en viktig faktor for å få riktig mange deltakere til å reise til arrangementet. I Brasil var vi hele 1600 deltakere der ca 200 kom fra Norge, 400 fra Sverige og 200 fra Finland. Slik sett var halvparten av deltakerne på skikkelig langtur.

I mesterskapet er det to finaler; sprint og langdistanse. Kvalifiseringen til sprint-finalen gikk i en av byparkene i Porto Alegre. Dagen før var det mulig å se på den lokale kartstandarden i et par andre parker i byen. Det var eiendommelig å se så mange mennesker som gikk og så på et papir, stoppet, pekte, kikket med og uten brillene, diskuterte, kontrollerte papiret sitt igjen og så gikk videre noen skritt før det hele gjentok seg
. Vi snakket med en lokal o-løper som fortalte at mange lokale mennesker hadde stoppet ham og spurt hva som foregikk. Mellom planter og benker var det jo også plassert ut nylonstoff-saker i orange og hvitt som det så ut som alle disse litt gamle menneskene var veldig opptatt av.

De siste 4 løpene gikk i nærheten av Canela, 12 mil lenger nord og på ca 850 meters høyde. Selve byen og nabobyen ligger på en åsrygg. De bebos av mange innvandrede tyskere og italienere som gjerne ville bo i et klima og i en natur som minnet om hjemlandene. Omgivelsene inneholder frodige dalganger og flotte skoger, elver og ikke minst fosser. De to nabobyene er også bygget i stil med bebyggelsen i Alpene. Sammen med julepynting til trengsel og +30 grader på dagtid ga det et absurd inntrykk på oss som er vant til at det skal være kaldt og mørkt når vi pynter til jul. Canela har også en julefestival som åpnet mens vi var der. Vi fikk se engler og julenisse som rappellerte ned fra katedralens tårn til tenorsang og “I’m dreaming of a white Christmas”. En stor del av byens innbyggere stilte opp på kirkeplassen og i de omgivende gatene for å feire julens ankomst allerede 8. november.

Finalen i sprinten gikk i et fantastisk område som er nasjonalpark. Skogen var så tett at gode veivalg innebar at vi løp rundt skogen på små og store stier. Her var det om å gjøre å holde høyden, for høydeforskjellene var store. Sammen med den høye temperaturen (over 30 grader – i Brasil bryr man seg ikke om termometere, det er alltid varmt) ble det en kraftanstrengelse, selv om den var kort. På 17 minutter for min del, var det mulig å gå fullstendig tom for væske, til tross for stort væskeinntak før start. Dette resulterte da også i gode plasseringer. Svein ble nr 12 i H45 og Frøy nr 13 i D50.

På “hviledagen” fikk vi prøve oss på et nytt terreng med temperert regnskog. Den er tett! Vi krabbet under og klatret over trær og bambus. Bakken var leirete og uten fast underlag med ravineterreng. I tillegg regnet det (selvfølgelig i en regnskog). Inne i skogen overhørte jeg en kommentar om at denne typen terreng var helt uaktuelt å løpe i under konkurransene. Etter å ha sjekket med damen (ca D70), viste det seg at hun ville droppe alle poster som lå inne i regnskog. Seinere viste det seg at denne typen terreng var forbeholdt unge, spreke menn opp til 54 år.

I de følgende kvalifiseringene klarte vi tre uten skader å kvalifisere oss til A-finalene på nytt, men i selve langdistanse-finalen var det kun Svein som oppnådde et riktig godt resultat med sin 10. plass.

Veteran-VM var en ny opplevelse for Johan og meg

. Vi storkoste oss med store klasser med rundt 100 deltakere (eller mer) – noe vi ikke opplever ofte i nasjonale løp. Det var også en opplevelse å se et velorganisert arrangement “på den andre siden av jorda”. Brasil er et enormt stort land med overraskende mange o-løpere, god mat, svært hyggelige mennesker og flotte kart over interessant terreng. Turen var en så flott opplevelse at vi må vurdere om dette er mulig også flere ganger. Neste år går Veteran-VM i Gøteborg. Kanskje ikke så eksotisk, men mer tilgjengelig – og ikke minst; den går i skolens sommerferie.

Hilsen Frøy