Torbjørn, Boye og Alfred møtte opp klokken 04 på Gardermoen, og var første pulje av gårde til Finland. Planen var at gruppe en og to skulle møtes i Helsinki og kjøre sammen derfra til Mikkeli. Men av ulike grunner måtte vi vike fra den planen og gutta måtte ta ansvar for egen reise.
Andre pulje; Didrik, Elias, Heidi, Joar, Karoline, Mathias, Mathilde, Pernille og Ståle fikk en kaldusj på morgenen da flyet ble kansellert etter at baggage lasteren kjørt inn i flyet og lagd et hull som gjorde at flyet ikke kunne ta av. Med en gruppe på 9 stykker fant Finnair en ny reise til oss fredag 17:40. Reiseleder Mathias Benjaminsen satt 1,5 time i telefonsamtale med Finnair:
Første forslag: Vi har fire ledige plasser i dag, og resten må bli med fredagsflyet.
2 minutter etter: Nå ble det bare 3 plasser ledig.
Vårt motforslag: Kan du få plass til oss på flyet som mellomlander i Riga?
Siste forslag: Vi får plass til dere alle med mellomlanding i London.
Ny reiseplan: OSL – LHR 13:15-14:35 + LHR – HEL 18:10-23:00
Etter en lang reisedag blir vi i tillegg forsinket etter å vente på bagasjen til Elias, Joar og Pernille som ble igjen i London. Uthenting av leiebil gikk smooth og det gjensto kun 2,5 timers kjøretur til hytta “Valmuska”.
I mellomtiden hadde Torbjørn hadde fått ansvaret som reiseleder for morgengjengen, mens Boye og Alfred hadde fått ansvaret for at reiselederen kom frem. Med dobbelt sikring ankom gutta hytta “Valmuska” i Riistina etter en kjapp mellomlanding i København, tog til Mäntyharju (med innlagt frisbeegolf stopp), handling av taco og taxi til hytta. Til slutt ble den planlagt 6-7 km løpeturen til 12 km rundt vannet rett ved hytta.
Morgenøkten på fredag ble naturlig nok litt utsatt for å prioritere søvn og en leiebil som ikke vil starte etter at kartene ble hentet ut på K-Market. Nærmeste hjelp var 3 km unna og heldigvis hadde han en ny bil å tilby fra baklomma, bokstavlig talt. Dermed kom vi oss videre etter kun 30 minutt venting.
Årets terreng var av den røffe sorten. Mye hogst, stein og kvist preget den relativt kuperte finske skogen.
Det ble et brutalt møte med terrenget i Mikkeli og utsatt treningstidspunkt ga ikke umiddelbar lyst til økt nummer 2 hos alle. Men Boye, Didrik, Elias og Joar kom seg ut og fikk revansj på terrenget og teste det under mørkere forhold, i et ganske mye finere terreng.
Lørdagen sto for tur og Lillomarka Sisters skulle ut i Venla med startnummer 409, som tilsvarer fjorårets plassering. Laguttaket er tatt ut basert på alder, skjønn, familietilhørighet, løpbarhet, eksplosivhet og sluhet. Med på laget – riktignok uten startnummer – var også coach Ståle, som med skarpt blikk for kart og kompass bidro med verdifulle råd underveis. Karoline starter stafetten for familielaget. Den gjennomførte hun med stil og veksler ut Mathilde som nummer 308. På den lengste etappen i Venla, kriget Mathilde mot terrenget og veksler ut Heidi som nummer 317. Lagets bauta og erfarne veiviser, Heidi, løp ut med trygghet som bare mange år i skogen kan gi. Familiens sjarmør, Pernille, blir vekslet ut som nummer 401 og løp opp 14 plasser. Dermed har familielaget forbedret seg 22 plasser fra året før. I følge en observant vinner de stafetten om 18 år om de tar like mange plasser hvert år.
Herrene fulgte stafetten fra hyttene. Det ble også tid til butikk tur, båttur og treningstur. Men på tross av det kom lørdags kvelden overraskende fort. Joar er navnet som ble ropt ut i fellesstarten blant 1731 løpere. Joar løp stabilt og ga lovord om enda mer futt med mer næring de siste 20 minuttene.
Boye vekslet ut som nummer 125, med stålkontroll på orienteringen i det krevende terrenget. Han henter inn 7 plasser og kunne veksle ut nestemann etter en etappe fylt med god flyt og offensiv løping gjennom den finske natta.
Tredje etappe gikk til Elias, som tok fatt på nattas lengste strekk med kart ro og teknisk presisjon. Til tross for en liten bom før andre meldepost leverer han et sterkt løp i det mørke og tette terrenget, og sendte Torbjørn ut som nummer 132. Torbjørn viser ekte «forsvaret»-mentalitet og lar seg ikke skremme av den finske skogen. Med lagets beste snitt på 8:22 min/km sender han ut Alfred som nummer 133.
Alfred løper ut og beviser at oppmøte på alle treninger betaler seg – 6 plasser forsvinner bak ham i løypa. Nest siste etappe gikk til Didrik, som unngår de store bommene i kampen mot det grønne. Ut på siste og stafettens lengste etappe sender han ut Mathias Vold, også kjent som Voldern, som nummer 131.
Voldern hadde ett mål i år: å slå Ås-NMBU. Det så mørkt ut lenge, for Ås lå godt foran – men utover natta og morgenen tikket differansen vår vei. Til slutt var det vi som fikk initiativet med en liten ledelse ut på siste, og vi gikk i mål som nummer 137 – 21 plasser bedre enn i fjor og én viktig duell rikere.
13,5 timer på arenaen, null klaging, alltid til stede: Mathias Benjaminsen, både lagleder, trygghet og logistikksjef i én og samme person. Med ro, oversikt og erfaring bidro han til at hele turfølget kunne fokusere på det viktigste: å prestere og ha det gøy. Vi bøyer oss i hatten!
Turen avsluttes med en lang biltur hjem med obligatorisk frisbeegolf stopp. Et lite varsel om feil på bagasjebåndet på Helsinki Airport tikker inn på telefonen. Heldigvis unngikk vi strike three, og alle fikk med seg bagasjen hjem.
Resultater finnes her: https://results.jukola.com/tulokset/en/
Kartarkiv