buy facebook likes

2 x bronse i NM

6. October 2017 - Mathias Benjaminsen

Bronse til både Andrine og Gaute på langdistansen under NM. Les deres forberedelser og opplevelser underveis i artikkelen under. Sterke prestasjoner på mellomdistansen av juniorene og god stafett innsats.

Langdistansen var årets mål for mange av Lillomarkingene. Juniorene startet først i en heftig NM løype i Østfold. Juniorgutta plasserte seg omtrent midt i klassen – god innsats i en tøff løype og tungt terreng.

Det var ikke mange seniorer fra Lillomarka på start, men de som var der slo fra seg. Både Andrine og Gaute tok medaljer i en meget tung løype i et veldig sterkt startfelt. Under kan du lese litt om tankene til både Gaute og Andrine før og under løpet.

Gautes tanker om langdistansen.
– NM langdistanse. I år hadde jeg bestemt meg for å løpe hele NM-uka, og det innebar min andre NM-langdistanse og første på seks år. På forhånd hadde jeg størst fokus på akkurat langdistansen, da jeg ville bevise for meg selv og andre at jeg kunne beherske en slik kraftprøve.

– Jeg orienterte offensivt og godt fra start, men merket fort at terrenget var tungt og beina litt seige. Jeg begynte å frykte lengden på det jeg hadde begitt meg ut på. Jeg valgte bevisst å løpe rundt på vei på flere langstrekk for å la beina hvile fra det tunge terrenget, og slik få variasjon og forhåpentligvis stå distansen bedre.

– Den gode orienteringen fortsatte, og jeg kom etter hvert inn i en fin rytme hvor kroppen føltes bedre og bedre. Jeg følte underveis at jeg hadde et godt løp på gang, og kanskje kunne det holde til medalje?

– Rett før passering falt jeg skikkelig og slo hofte og kne på høyre side. Her tenkte jeg faktisk at medaljen glapp, for jeg klarte knapt å jogge i flere hundre meter. Jeg beit tenna sammen, kjempet i tillegg mot kramper på sisterunden, og kom til slutt endelig til mål. Over 1.42 t, skikkelig langdistanse, og meget stolt og fornøyd med medalje!

Andrine sin oppladning og gjennomføringen av langdistansen.
– Jeg hadde lenge sett frem til å løpe NM, det er et av høydepunktene mine hvert år. Jeg følte meg klar, både i hode og kropp da det gjensto en uke til konkurransene. To dager før langdistansen kjørte jeg min faste form-utløsende økt: 30 min I2 løp på mølle. Jeg følte meg bra på økta, og tillot meg å løpe litt fortere enn vanlig.

– Dagen etter – altså dagen før dagen – kjente jeg at den “formutløsende” økta kanskje gikk i raskeste laget og virket en smule mot sin effekt. I et siste desperat forsøk på å få ut slaggstoffene i låra syklet jeg 45 minutter den kvelden. Dermed hadde jeg gitt meg selv et lite usikkerhetsmoment rett før NM skulle igang, men fant ut at jeg ikke hadde noe annet valg enn å være optimistisk og håpe på raske ben til langdistansen.

– Det var ikke akkurat den følelsen jeg hadde da jeg varmet opp dagen etter. Jeg følte meg litt tung, og ganske treg. Men jeg hadde nylig hatt erfaring med at formen kunne bli veldig bra under selve løpet, til tross for en tung oppvarming, så jeg tviholdt på optimismen.

– Ut mot førstepost var jeg litt vimsete; et sted mellom “prøver å ignorere de tunge beina” og “prøver å tvinge frem litt fokus på o-teknikken”. Etter 2-3 min visste jeg ikke helt hvor jeg var. Det var en veldig ubehagelig følelse; skulle jeg ødelegge langdistansen allerede nå? Ikke lang tid etter tok jeg meg inn igjen, litt lenger unna streken enn jeg hadde håpet. Dermed bestemte jeg meg for at det skulle bli siste gang jeg var usikker på hvor jeg var; det var på høy tid å ta kontrollen over løpet mitt.

– Det var lettere sagt enn gjort, men litt etter litt løp jeg meg inn i rytmen. I en utforbakke mot 2. post løsnet det også litt fysisk. På vei til 4. post begynte jeg å ta igjen litt folk, noe som var oppmuntrende etter det jeg trodde var en dårlig start, og det ga meg motivasjon til å holde trøkket videre.

– Jeg gjorde noen dårlig trasévalg til 5. post. På arenapassering var jeg ikke sikker på hvordan jeg lå an, jeg hørte ikke hva speaker sa, og jeg visste at jeg hadde noen tidstap her og der. Jeg trodde kanskje jeg hørte noe om en 3. plass, hvilket holdt motivasjonen oppe for å gjennomføre en god sisterunde. Noe det ikke ble…

– Jeg var sliten i hodet og klarte ikke å tenke helt klart. Jeg stoppet for tidlig, var nølende og gjorde noen spontane (og dårlige) veivalg til 10. posten. Jeg var egentlig ganske sikker på at jeg nettopp hadde løpt meg ut at det som kanskje var kampen om tredjeplassen. Med det fikk jeg en svært positiv overraskelse da jeg stemplet på sistepost og hørte at jeg løp inn til bronse, og min første senior-medalje.

Det holdt altså til dobbelt bronse for Lillomarka på langdistansen. Under kan du se GPS sporene og veien til medalje.
GPS for damene
GPS for herrene

På fredag var det kvalifisering til mellomdistansefinalen på lørdag. Andrine og Gaute var de eneste som gikk videre til lørdagens finale. Gaute åpnet sterkt men gikk på en liten bom og kjente det nok i kroppen etter langdistansen. Han ble til slutt nummer 23, fire minutter bak.

Andrine åpnet i motsetning med en bom, men skrudde opp farten og løp fortest av alle fra førstepost og inn. Det førte til en fjerde plass.

Under kan du lese Andrine sine tanker om kvalifiseringen og finalen.
– Jeg følte meg veldig tung på kvalifiseringen, men fortsatte bare med taktikken om å være optimistisk og fortsette å håpe på raske ben.

– På oppvarming til mellomdistansen kjente jeg meg helt grei. Ingen høydare akkurat, klarte til en viss grad å overbevise meg selv om at det var bra.
O-teknisk hadde jeg som mål å finorientere fra start til mål. Jeg hadde “grovorientert” ganske mye både på langen og kvalifiseringen, men konkluderte med at det ikke ville være trygt nok på mellomdistansefinalen. Jeg skulle ta meg tid å gjøre ting nøye.

– Ut fra start jogget jeg rolig, og tok meg tid til å orientere. Trodde jeg i alle fall. Det var kort til startpost, og jeg fikk en litt skjev retning ut mot et kort førstestrekk. Dermed lå jeg for langt til venstre opp søkket og startet mellomdistansen med en parallellfeil som kostet meg over tre minutter. I ettertid er det småflaut å se hvor lang tid jeg brukte på å hente meg inn igjen. Det tok rett og slett en liten stund før jeg innså at jeg ikke bare hadde misset litt inn i posten, men at jeg faktisk aldri hadde løpt på rett sted.

– Innen jeg fant førsteposten hadde jeg hørt startklokka sende flere løpere ut i skogen, og jeg hadde en anelse om at jeg måtte ha bommet 2-3 min.
Det er jo mye, tenkte jeg, men ikke for mye til at det er umulig å ta igjen. Det tenkte jeg i alle fall da. I ettertid innser jeg at det å skulle ta inn 2-3 minutter på sølvvinneren fra VM er et i overkant optimistisk prosjekt.

– Men jeg er glad for at jeg tenkte det der og da, for jeg la ut på sprang, og adrenalinet pumpet for at jeg skulle klare å nå mitt nye mål; å ta igjen det jeg hadde bommet.
Finorientingen forkastet jeg umiddelbart. Fokuset gikk i rekkefølgen: (1) løpe, (2) kompass og (3) finne noen holdepunkter underveis. Med det ble det nok et løp med grovorientering; noe som ser ut til å passe meg bra. Jeg hadde nok ingen topp-dag fysisk, men adrenalinet sørget for å kamuflere det temmelig godt.

– Jeg løp med melkesyre-sprengte lår så og si fra førstepost til mål, men hadde åpenbart ikke tid til å roe ned. Stresset som jeg var, ventet jeg egentlig på en ny storbom, men klarte heldigvis å holde tunga sånn noenlunde rett i munn.

– Til slutt hadde jeg løpt inn 40 sekunder på førsteplassen, hvilket var er godt stykke unna det jeg hadde håpet på etter 1. post, men noe jeg i ettertid sier meg svært godt fornøyd med.

– Alt i alt et godt NM for min del – og fremdeles en hel del å jobbe med gjennom vinteren!

Juniorene var også i aksjon på mellomdistansen og målet var to premier. Både Jens og Elias gjorde gode løp og ble til slutt nummer 19 og 27, premie til begge to.

På søndagen hadde vi høye forhåpninger på stafetten, men det gikk ikke helt veien. Delphine lå i teten og det så ut til å bli en knallstart for damene. Uheldigvis slo hun beinet mellom to steiner og måtte halte i mål. Dermed endte damestafetten for Lillomarkas del allerede før første etappe gikk i mål.

Herrenes førstelag hadde mål om medalje. Men også der ble de problemer allerede fra start. Matt hang bra med, men fikk en bom på første etappe. Førstelaget vekslet 4 min bak teten på første. Nicholas og Gaute gjorde gode løp på de to siste etappene, men kom aldri helt opp i tetkampen. Til slutt ble det en 7. plass, 7 minutter bak vinnelaget fra Halden.

Herrenes andrelag var besatt av juniorer. Det var en tøff utfordring å løpe med tre 17-åringer på laget i seniorstafett. Gutta ble til slutt nummer 64 av 87 fullførende.

Selv med mye sykdom klarte vi å stille et tredjelag. Her var det den eldre garde som måtte stille opp. Brynjar, Arne og Vidar løp laget inn til 79. plass.

Alle bilder tatt av arrangør og Tore Sandvik.